Fem grunner til å dra på utveksling til Polen!

Cześć! Dzień dobry! Tjolahopp, tjolahei! (Alt ettersom)

Nå er det jammen lenge siden jeg har logget inn på denne bloggen. Det er litt over t0 år siden jeg kom hjem fra utvekslingsåret mitt i Polen, og jeg har ikke rørt bloggen siden da. Jeg har heller ikke tenkt til å begynne å skrive igjen, men jeg har fått en forespørsel fra YFU Norge om et blogginnlegg om utveksling i Polen. Dette høres sikkert rart ut siden jeg allerede har skrevet oppunder 80 innlegg om akkurat det, men de ville gjerne at jeg skulle lage noe som oppfordret norske ungdommer til å dra til Polen. Og det gjør jeg med glede – jeg har nemlig ikke angret et sekund på utvekslingsåret mitt, og kjenner heller ingen andre som har det. Det vanligste er vel kanskje å angre på at man ikke dro. Men nok om det.

Fordi jeg vil gjøre det enkelt (og fordi jeg skriver dette midt oppi et salig eksamenskaos som jeg egentlig ikke bør ta fri fra så lenge) tenkte jeg å lage en liste. En liste over fem grunner til å dra på utveksling til Polen. Såååå, kjære alle 16- og 17-åringer som lurer på hvor de skal dra på utveksling (eller universitetsstudenter med samme problemstilling, for den saks skyld): Her er fem grunner til å dra på utveksling til Polen!


1. Språk, språk, språk!!!!

Da jeg ankom Polen som utvekslingselev høsten 2012, kunne jeg omtrent tre ord på polsk: dziękuję (takk), sklep (butikk) og pierogi (piroger). Som 17-åring var jeg heller ikke vant med selvstudium i noe som helst, og i hvert fall ikke språk. Jeg hadde lært engelsk og litt tysk på skolen, men dette var altså første gang jeg skulle prøve å lære et helt språk på egenhånd.

Hvis dere leser noen av blogginnleggene jeg skrev den gangen, kommer det kanskje fram at jeg innimellom holdt på å klikke av det polske språket (sitat: "herregud, hvordan klarer polakkene å holde styr på alle disse lydene?") Den frustrasjonen, sammen med irritasjonen over de 7 kasusene (HVEM TRENGER 7, LIKSOM) måtte jeg kjenne på lenge – jeg tror faktisk ikke det gikk over før et par måneder før jeg skulle dra hjem. Men jeg kom over den kneika også, og det var ikke før senere at jeg forsto hvor utrolig nyttig det polske språket kunne være! 

Det er ikke lenge siden Europa var delt inn i øst og vest, men det som er igjen av det skillet blir stadig mindre. Polakker er faktisk den største innvandrergruppa i Norge, og derfor er det selvfølgelig behov for folk som behersker både polsk og norsk i arbeidsmarkedet! Det skal sies at jeg ikke vurderte karrieredelen av det på noen som helst måte da jeg valgte Polen, men det kan hende noen av dere 17-åringer der ute er mer opptatt av sånt enn jeg var (det skal ikke så mye til). Drar man til USA eller Tyskland lærer man seg også nyttige språk, men man blir en av veldig, veldig mange nordmenn som snakker disse språkene. Og hvis det ikke holder at jeg sier det er bra for karrieren, så kan jeg nevne at det er et killer partytriks også!! Det er få polakker jeg har møtt som kjenner nordmenn som har lært seg polsk sånn helt ut av det blå, så det er en sabla bra ice breaker, om ikke annet.

Nå er jeg 20, bor i Bergen og studerer språkvitenskap (hehe, du så ikke den komme, eller hva?) på UiB. Jeg bruker fortsatt polsk regelmessig, enten jeg snakker med venner og "familie" fra Polen, hører på polsk radio/musikk eller leser artikler og bøker på polsk. Selv om jeg ikke har bruk for polsk i jobbsammenheng (ennå), har jeg stor nytte av det på skolen. Å være kjent med et språk som har kasus, grammatiske aspekter og mange rare "vislelyder" kan være nyttig, særlig når man har lyst til å lære flere språk.


2. Mmmmmmat

Dette punktet er kanskje litt spesielt, særlig når det er en kjærlighetserklæring til polsk mat fra en veganer. Men dette handler ikke bare om selve maten, heller. Det handler om sosialt samvær og matkultur på generell basis. For polsk mat er på mange måter ganske lik norsk husmannskost: det er mye kjøtt, poteter, fett og... ja, sånne ting. 
Det som derimot er annerledes (og som egentlig vil være annerledes uansett hvor du drar) er kulturen rundt spising og matlaging: hvor, når og hvordan ting foregår. 

For det første: 
Maten er kjempegod! Selvfølgelig vil jeg ikke uttale meg om kjøttmaten, men pierogi ruskie (som er piroger med potet- og løkfyll) havnet fort på lista mi over ultimate livretter, dog kanskje mer i comfort food-kategorien. I tillegg finnes for eksempel utallige supper, gryter og salater som er helt fantastiske! 

Krokiety (sammenrullede pannekaker, panert og stekt) med spinat! Fra www.smakowyraj.blogspot.com.

For det andre: 
Denne maten jeg nevnte, som var så god: DEN TAR ALDRI SLUTT! En ting jeg har fått høre av polakker som bor i Norge er at når man er i bryllup, så serverer de først tre retter, og så fjerner de maten?! Det er jo faktisk helt usaklig (seriøst, skjerpings). I Polen, derimot, kjører de på med rett på rett på rett, til etter at du har blitt mett (aner jeg et snev av rim her?) 

Uansett. I Polen har man en helt annen kultur når det kommer til sånne sosiale sammenkomster, enten det er bryllup, bursdag eller bare et middagsselskap med venner. Som jeg sa til mora mi da hun var med for å møte min polske vertsfamilie for første gang: Slapp av, det kommer alltid mer mat!


3. Natur, historie og kultur!

Polen er en kulturnasjon med lange tradisjoner. Media gir oss noen ganger et visst bilde av Polen og polakker, og glemmer å nevne at Polen har utrolig mye å by på. Naturen er fantastisk, med vakre fjell og innsjøer, og løvtrær som blir gyldne om høsten. Befinner du deg i en storby har du tilgang til utrolig spennende museer, samt utallige teaterforestillinger, konserter, filmfestivaler og mye annet. 

Åh, den gyldne, polske høsten. Den er fin, den.

Visste du at Polen faktisk har en hel del nobelprisvinnere å skryte av? Wisława Szymborska (som er avbildet på toppen av bloggen min), fikk Nobels litteraturpris i 1996, Lech Wałęsa (som du kanskje har hørt uttalt som "Lekk Valesa" på norsk) fikk Nobels fredspris i 1983, og polskfødte Marie Skłodowska-Curie er faktisk den eneste personen som har vunnet Nobelprisen i to forskjellige kategorier: fysikk (1903) og kjemi (1911)! I tillegg har de en rekke Oscar-vinnere, kunstnere og akademikere som har preget Europa og verden på forskjellige måter. 

Poenget mitt her er ikke å ramse opp alle polakker som har utrettet noe, det hadde tatt alt for lang tid. Poenget er bare at det er så mye spennende man kan gjøre i Polen! Det er et stort land med mye rart å se på, og selv om jeg har vært i alle de store byene, har jeg fortsatt masse igjen der jeg har lyst til å oppdage! Når du velger et utvekslingsår i Polen får du faktisk ikke bare se byen du blir bosatt i – du får også morsomme turer til storbyene Gdańsk, Wrocław, Warszawa, Kraków og Poznań (gitt at de ikke har forandret det siden jeg var der, da). 
Uansett – det er masse å glede seg til!


4. En real utfordring

Siden jeg nå har malt et bilde av hvor fantastisk spennende det er å være på utveksling i Polen, kan jeg like godt bruke dette punktet til å forklare at det jaggumeg kan være vrient også. Men slapp av, jeg gjør ikke dette for å skremme. For alt ordner seg til slutt. 
Skolehverdagen kommer til å være totalt forvirrende i starten. Første skoledag må du pynte deg skikkelig (ja, vi snakker hvit skjorte/bluse og svart underdel, hele pakka). Hvis du klikker her og spoler til 24:55 eller noe (eller bare klikker på punkt 25 under bildet, som heter "Inga første skoledag") kan du se en snutt om hva det gikk i da jeg begynte på skolen min i Polen. 

Her er et bilde fra første skoledag, tatt fra lokalavisa i Dąbrowa Górnicza (f.v. franske Eva, tyske Judith og meg i lånt "første-skoledag-kostyme") - blogginnlegget om dette kan du lese her.

Skolesystemet fungerer annerledes i Polen enn det gjør i Norge, men det blir nok et lite kultursjokk på den fronten uansett hvor du drar. I Polen opplevde jeg at alt var litt strengere og at fagene i større grad var basert på pugging. Det var også veldig store forskjeller i status mellom elever og lærere, i forhold til det jeg var vant til hjemme. Men alt dette her, uansett hvor skremmende det var i starten, gjorde at jeg lærte meg å tilpasse meg nye regler og vaner, og det tror jeg er lurt å ha erfart uansett hva man skal gjøre videre i livet. I tillegg var det nok bra for meg, som et bortskjemt barn av det norske skolesystemet, å bygge opp litt ordentlige studievaner og sånt (og det har hjulpet meg i ettertid også, sett bort ifra at jeg skriver dette blogginnlegget istedenfor å skrive på semesteroppgaven som skal inn om noen dager). 

Alt i alt: det er bra med en real utfordring! Som mora mi sier: ta sjanse, ikke klage.


5. Venner og minner for livet!

Dette sier sikkert alle om utveksling, uansett hvor de har vært hen, men jeg sier det likevel – du kommer til å få venner og minner for livet! 
Det er jo veldig typisk å si sånne ting, folk sier det hele tida, og de fleste mener det sikkert også. Men det blir faktisk ikke noe mindre spesielt av den grunn. Tenk å ha hele TO mødre å ringe på morsdagen, eller TO fedre å gratulere på farsdagen!! To steder hvor du føler deg hjemme, to familier å savne, to byer/steder du kjenner innenfra og ut. 
Sjekk dette her, 'a! 17. mai-feiringa i år ble litt annerledes, for det var første gang jeg feiret med alle FIRE foreldre til stede. Det var kjempeknall! Litt kaldt, men kjempeknall.

I år fikk jeg feire 17. mai hjemme i Oslo med ALLE foreldrene mine! Hvor kult er ikke det?? Se, så fine og glade de er!!!!!!

Er selvfølgelig ikke bare nye familiemedlemmer man får når man er på utveksling, man får også mange nye venner! Jeg har fortsatt kontakt med noen av dem jeg gikk i klasse med på videregående i Dąbrowa Górnicza. Legger ved noen bilder her: 

Finn nordmannen.

Klassebilde!! 

Jeg kunne skrevet ned tusenvis av flere grunner til å dra til Polen, men dere får nok nøye dere med disse fem. De som er ekstra interesserte kan kikke igjennom gamle innlegg på bloggen og se om de finner noe spennende. Her er i hvert fall et innlegg med litt tips om utveksling generelt. Det kan være nyttig hvis du ikke egentlig har bestemt deg for å dra på utveksling, men kanskje lurer litt på det.

Anbefaler også å følge facebooksiden Besøk Polen for å få oppdateringer om kule ting man kan finne på i Polen! Og det er ikke lite heller! 

Håper dere vil dra på utveksling, og håper noen av dere velger Polen!

Powodzenia!

- Inga

En slags avslutning, tror jeg

Nå har det gått nesten en måned siden jeg kom hjem, og jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra Polen. Dette er litt fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og litt fordi jeg har vært redd for å skrive. Jeg tror nemlig at folk forventer å få høre veldig mye om det beryktede kultursjokket man får når man kommer hjem fra utveksling, hvor annerledes alt er, og hvordan man kan slite med å ta opp kontakten med gamle venner eller familiemedlemmer. Der må jeg dessverre skuffe dere.

Da jeg ankom flyplassen i Oslo, sto mamma, bror og en venninne og ventet på meg. Vi klemte og tok bilder og hoppet og danset, jeg kommenterte at broren min var blitt høyere og at mamma hadde fått lenger hår, og det var det. Jeg gikk til bilen med ødelagt koffert, vi hadde problemer med parkeringsautomaten, og vi kom oss av gårde litt for sent. Med andre ord - det føltes nesten som en helt vanlig dag i Oslo etter et par uker på ferie. Jeg møtte flere av mine beste venner de neste dagene, og det var som om jeg aldri hadde vært borte.

For to dager siden var det 22. juli, og jeg gikk ut i marka for å plukke markblomster som jeg skulle legge foran kirka. Da jeg tok trikken fra Ekeberg til byen den dagen, var det tre ting som slo meg: for det første, at jeg var i Oslo. For det andre, at jeg elsket det. Og for det tredje, at jeg aldri kunne tenke meg å bli her for resten av livet. For selv om det noen ganger føles som om jeg bare var borte i et par uker, kan jeg fortsatt lukke øynene når som helst og se for meg første skoledag, lørdagsmorgener og pierogi med familien, vesker fulle av ordbøker, pinlige presentasjoner foran fremmede mennesker på et fremmed språk, og den konstante kampen for å forstå den fremmede kulturen og bli kjent med nye tradisjoner. Og jeg vet at hvis jeg blir her for lenge, kommer jeg til å ville gjøre det igjen. For selv om det var øyeblikk i løpet av utvekslingsåret mitt hvor jeg ville avbryte hele prosjektet og dra hjem, så ville jeg så absolutt ha gjort det igjen hvis jeg hadde fått sjansen.

Med oppsummeringen av hjemkomsten unnagjort, må jeg si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre med bloggen fremover. Jeg kommer nok til å la den bli værende her, men om jeg kommer til å skrive noe, det vet jeg ikke. Kanskje tar jeg opp blogginga igjen neste gang jeg skal utenlands, eller kanskje blir bloggen igjen som en slags suvenir fra utvekslingsåret mitt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke allerede har begynt å planlegge hvor jeg skal dra på utveksling neste gang.

Ha det så lenge!

Ingus

Til månen og tilbake

Hvis dere har tatt en kikk på sidemargen (fant jeg nettopp opp et nytt ord nå, eller heter det det?) på høyre side av bloggen min, har dere kanskje sett at jeg har en dings som heter "countdown". Den viser i dag 18 dager, som egentlig skulle ha vært 17, for da jeg stilte den inn hadde jeg ikke fått beskjed om hjemreisedato ennå. 17 dager til hjemreise vil si 14 dager til avreise fra Polen. 14 dager, det er jævlig lite, det.

14 dager er et pensjonert ektepars ferie på Mallorca. 14 dager er innleveringsfristen på en skoleoppgave. 14 dager er en polsk vinterferie. Jeg mener, hadde jeg sendt en pakke hjem i posten nå, hadde jeg kommet frem før den!

Gjennom hele utvekslingsåret mitt har tiden gått i rykk og napp. I begynnelsen fløt den forbi helt uavhengig av meg, den maste ikke, dro ikke i meg, men lot meg tusle rundt og ta inn nye inntrykk uten for mange forstyrrelser. Deretter flyttet jeg til Dąbrowa, og tiden begynte å gå saktere. I begynnelsen var det som om alt og alle løp i sirkler rundt meg, og jeg måtte slenge meg rundt for å få med meg alt det var nødvendig å få med seg. Det var stå opp, gå på skolen, være lutter øre, stille spørsmål, ikke skjønne, spørre på nytt, gjøre lekser, glemme lekser, huske å spise, lære polsk, være sosial, oppdatere de hjemme om hvordan det gikk. Legge seg, sove, gjenta det hele. Hver eneste dag var så full av nye detaljer, ting å observere, skrive ned, ta bilde av. Jeg følte meg som en smårolling med en ekstrem trang til å putte alt nytt i munnen for å smake på det.

Så begynte tiden å gå fortere; jeg ble bedre kjent med klassen min, invitert på konserter og bursdagsfester, og begynte å forstå mer og mer av språket. Svosj, sa det, også hadde det gått nesten en måned. Så måtte jeg bytte vertsfamilie, og de følgende par-tre ukene føltes som de lengste i hele mitt liv. Så byttet jeg familie igjen, og etter det gikk det over stokk og stein. Vips, så var det jul. Det var julesanger, kirkegang, mat, familie og snømenn (les: snøkatter - alt jeg tar i blir til katter, oops). Så kom vakre januar, med sledekjøring og kakao og votter og skjerf. Og så kom februar. Kjipeste måneden i året. Tiden gikk helt vanvittig sakte, og jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes det.

I mars, derimot, kom lyspunkt etter lyspunkt. Først var jeg så heldig at jeg fikk dra og møte mamma i Berlin, hvor vi tilbragte en kjempekoselig helg sammen. Da jeg kom hjem til Polen ble jeg plukket opp på flyplassen, og så fikk jeg en telefon fra vertssøsteren min som ba meg komme til en bar i byen. Så jeg dro rett fra flyplassen, ikledd mine nyshoppede klær fra Berlin, til en eller annen bar i Dąbrowa Górnicza hvor en heidundrandes gjeng med både polakker, italienere og engelskmenn hadde samlet seg. Jeg vet ikke om jeg skrev om dette da, men vi hadde i hvert fall besøk av en hel masse folk fra en hel masse land i forbindelse med et utvekslingsprogram skolen min er med på. Og for en uke det var! Det var en uke jeg virkelig trengte, for de tidligere ukene hadde vært stusslige og kalde og dvalefremkallende. Jeg vet det høres rart ut å si det, men det aller beste med hele den uka var faktisk det at jeg plutselig hadde noen jeg kunne kommunisere med helt problemfritt, som i tillegg var på min alder og som jeg hadde noe til felles med (det var altså disse engelskmennene, da, hvis dere lurte). Det kan hende det er litt vanskelig å forstå det for noen som ikke har vært i en liknende situasjon, men det var altså verdens kuleste ting å faktisk kunne føre en samtale om ting jeg liker å snakke om uten noen problemer, på et sted hvor det ellers alltid tok meg kjempelang tid å forstå folk eller å forklare ting selv.

Dessverre måtte den uka også ta slutt, og det i en rasende fei. Etterpå var vi alle litt triste, tror jeg, siden vår kjære italiener hadde dratt hjem og etterlatt oss uten annet enn tunge hjerter og oppskriften på verdens beste pizza. Og tiden ruslet og tuslet av gårde, tok noen ganger opp tempoet, sakket andre ganger litt av. Og nå er vi altså her.

Det er fredag den 14. juni, og det er bare en Mallorcaferie igjen til jeg skal reise avgårde. Hvorfor må tiden gå så fort akkurat nå mot slutten? Jeg som nettopp hadde begynt å venne meg til hele den greia med hvem man snakker høflig til og hvem man kan si "du" til, at man alltid blir bedt om å helst betale med nøyaktig sum i kassa i butikken, og at når man får karakter 1 på skolen, er det nesten en selvfølge at man tar prøven på nytt for å forbedre resultatet. Og nå skal jeg altså hjem. Snart. Men ikke helt ennå. For når jeg tenker meg om, så var det vel sånn at Apollo 11 brukte 3 dager, 3 timer og 49 minutter på å reise til månen? Da blir plutselig en Mallorcaferie litt langtekkelig og kjedelig i forhold. Jeg tenker at jeg gjør som Murakami har lært meg, og forholder meg til månen. Og hvis de klarte å komme seg til månen på under 4 dager, tenk på hvor mye jeg kan gjøre på 14! Mallorcaferie får jeg overlate til pensjonistene.

Natta!

Tur til Gdańsk (m.m.) - del 2

Advarsel: i skrivende stund sitter jeg på rommet med en #/@51/"/#Q hodepine og bruker reservekrefter på å holde øynene oppe. Derfor kommer dette innlegget til å inneholde litt mer slang og mye mer banning enn vanlig. Jeg beklager på forhånd. Eller, nei. Du valgte å komme hit sjæl.

Ok, gutta, her er saken. Jeg aner ikke hvor lenge det er siden sist jeg skrev (jeg kunne for så vidt ha sjekket datoen på forrige innlegg, men der stopper giddalausheten min meg). Har hatt en del å gjøre i det siste, fordi jeg må sørge for å få alle fag bestått før jeg drar hjem, og i tillegg må jeg sende karakterkortet mitt til inntakskontoret og, ja, dere vet. Alt det der. Men for deg som er sykt glad i agurk eller bare kjeder deg skikkelig eller av en eller annen merkelig grunn er veldig interessert i å høre om de tingene jeg skal skrive om i dag... ja, så bare slåræ ned.

Husker ikke helt hvor vi slapp, men tror det var i Gdańsk et eller annet sted. Dette er også i Gdańsk et eller annet sted. Bare for å oppklare, dette er altså et bilde av en bro. I Polen har de som tradisjon at når kjærestepar blir skikkelig sånn pusepus og har lyst til å vise at de er seriøse, kjøper de en lås, skriver navnene sine på den, fester låsen på en bro og kaster nøkkelen i elva. Eller i huet på dem som går på tur med bikkja under broa, hvis det er en sånn type bro. Man finner mange sånne broer i Polen, særlig i de større byene, og jeg liker å gå rundt og kikke på navnene og lure på hvor lenge låsene har hengt der og hvem som allerede har slått opp og hvem som har fått seg bikkje, bolig og bil. 

Jeg møtte et helt forjævlig høyt antall nordmenn i Gdańsk, men ingen av dem hadde sånn her bil. Lurer på hva de skal flislegge i dag.

Næmmen, se på det. Nå hoppet vi plutselig til Opalenica-bildene. Sånn skjer når man skriver i søvnberuset tilstand. Uansett, dette er det mest fancy hotellet jeg noensinne har turt å nærme meg! Her bodde selve Ronaldo (er det det han heter?) da han deltok i et eller annet som har med fotball å gjøre i Polen. De har basseng og golfbane og spa og rike, tjukke menn som sitter og kliner med dama i hvit badekåpe i restauranten klokka sent om kvelden (jeg var vitne). 

Oi, der var vi visst i Poznań. Dette er bare enda et herlig eksempel på alle de flotte t-skjortene som kjære, gavmilde Norge har sendt til Polen gjennom tidene. Takk, folkens. Hvem har vel ikke bruk for en t-skjorte fra Fjordsvøm i Vejle fra 2011? Det er kuppet sitt, det. 

Fortsatt i Poznań, gutta. Var visst ikke så gælig med den rekkefølgen likevel. Eva og jeg ble nemlig overtalt av tyskeren Philip til å dra på denne flotte restauranten istedenfor å sette oss på en av de drittstedene på markedet og spise pomfri (jeg veit det ikke skrives pomfri, men herregud KAN IKKE NOEN FINNE OPP ET ORDENTLIG NORSK ORD FOR DET HER JESUS I SATANSAFT). Vi var litt skeptiske i begynnelsen, men da vi fikk se det her, fikk vi nytt håp for både Polen, restaurantbransjen og tyskeren Philip. Restauranten heter Zielona Weranda, hvis du lurte.

Dette er Eva som spiser. Hun ser alene ut, men hun er ikke det. Jeg står tross alt to meter unna henne og tar bilde. 

Vi bestilte sjokoladefondu til dessert! Herregud, det var vilt digg! Jeg tror jeg til og med spiste frukt jeg tidligere ikke visste at fantes! 

Og regningen kom. I EN FJAKANS SKATTEKISTE! Herregud. Fikk lyst til å bare gi dem resten av lommepengene mine for den måneden (gjorde ikke det, bare så det er sagt. Det får da være grenser). 

Dette er fra togturen på vei hjem etter en helt vill og veldig opplevelsesrik reise gjennom en hel del fete plasser i Polen. På toget satt jeg og Eva selvfølgelig hele tiden og skrev i dagbøkene våre, som vi har vært sykt flinke til å skrive i siden vi kom hit (jeg vet ikke med dere, men jeg suger til å skrive dagbok. Finner alltid ut at jeg har bedre ting å gjøre - noe jeg virkelig ikke har).  Da jeg tok dette bildet, kom jeg plutselig på at herregud, vi skriver jo på hvert vårt språk, men når vi snakker sammen er det på polsk. Det var ikke bare vi som undret oss over det, for vi møtte et par-tre stykker på toget som  til tross for utallige forsøk, på død og liv ikke klarte å skjønne hvor vi var fra.

Åh, glad det der er over, ass. Det med skrivinga. Herregud, nå har jeg skrevet et helt innlegg. Og nakke- og skuldermusklene mine er harde som stein. Kanskje det kunne ha vært en idé å rive dem ut av kroppen på meg for å lage verktøy eller sommerhytte i Skåne.

Åh, Skåne ass. Og når jeg sier Skåne, mener jeg selvfølgelig Timbuktu. Han er jo det eneste freshe som Skåne har fostra, så vidt jeg vet. Men hvis jeg mener Timbuktu når jeg sier Skåne, vil det da si at jeg tidligere anbefalte å lage sommerhytte av musklene mine i Timbuktu? Og i så fall, i hvilken Timbuktu? I byen Timbuktu i Mali, eller i det svenske hip-hopgeniet Timbuktu (med tekster som kan lindre smerten i nesten hvilket som helst tilfelle av utvekslingsstudent-gnurjeghaterverden-syndrom)? Nei, fy for satan, nå er jeg trøtt. Må gå og legge meg.

(Forresten, jeg foretrekker sommerhytta i Timbuktu fra Skåne)

Med (17. mai-) tog gjennom Polen - del 1

I går gikk jeg meg bort på vei hjem fra skolen. Igjen. Denne gangen var det verre enn forrige gang, for jeg brukte faktisk over en time på å finne veien hjem igjen. Jeg tok bussen litt senere enn jeg pleier, fordi jeg hadde vært og handlet inn litt småting jeg trengte, og som alltid var jeg den siste som ble informert om at bussen ikke gikk sin vanlige rute i dag. Jeg gikk av et eller annet sted alt for langt unna hjemme (hint: det var geiter og høner der), og måtte finne veien tilbake på egenhånd. Selvfølgelig kunne jeg ha ventet på bussen tilbake, men jeg bestemte meg for å følge magefølelsen og gå hjem selv. Magefølelsen min var som alltid helt feil, så jeg endte opp med å gå i sirkler i 20 minutter før jeg endelig skjønte at det var noe galt, og så bruke enda 40 minutter på å komme meg helt hjem. Selv om det var veldig fint å se seg rundt i nye omgivelser (jeg så utrolig mange fine bygninger og mange fine dyr), så kom det et tidspunkt da jeg tenkte: "jaja, om jeg ender  opp med å måtte streife gatene i Gokk, Polen for alltid, så har jeg i hvert fall veska full av sjampo, tannkrem og antibac." Jeg kom meg likevel helskinnet hjem, også hadde jeg i hvert fall en god unnskyldning for å ikke trene den dagen. Ikke at jeg hadde tenkt til det uansett.

Men nok om gårsdagens lille gåsegbort-historie. Det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag, var en litt annen tur, nemlig turen min til Gdańsk, Poznań og Opalenica, som startet på selve 17. mai (!) og varte en hel uke.

På fredag våknet jeg til et veldig stille nabolag. Det var nesten litt for stille. Så kom jeg på at det selvfølgelig manglet korpsmusikk og hylende barn i penklær. Det gikk opp for meg at det faktisk var 17. mai, og at jeg var i et helt fremmed land. Og det var egentlig helt greit. For å gjøre litt stas på det likevel, tok jeg på meg en blå kjole og pakket håndbagasjen min i en rød veske. Neglene hadde jeg allerede malt hvite dagen i forveien.

SJIKKELAKKE, SJIKKELAKKE, SHOW SHOW... nei, faen, det er fortsatt et år igjen til det er min tur.

Så dro jeg avgårde, da. Togturen tok uendelig mange timer, og jeg har ikke tenkt til å skrive om alt. Her er heller noen bilder:

Etter en tre-fire timer på toget kom vi endelig frem til Wrocław. Gud, som jeg elsker denne byen! Jeg var her for første gang i 2010, tror jeg, og jeg ble helt forelsket. Det var faktisk en av grunnene til at jeg ville tilbake til Polen som utvekslingsstudent. 

Hadde tenkt til å ta bilde av de fine mennene i oransje drakter som så ut som Tweedledee og Tweedledum fra Alice i Eventyrland, men Eva ødela alt.

Det bar videre til Gdańsk, og dette var faktisk det eneste bildet jeg tok i byen denne dagen. Jeg var nemlig så utrolig sliten på grunn av sola. Kjære nordmann som ber til værgudene om sommer og sol: vær forsiktig med hva du ønsker deg!  Grunnen til at jeg tok dette bildet var egentlig bare på grunn av den svære reklameplakaten som sier "flyreiser til Skandinavia." Jeg tenkte bare: YES. 17. mai. Kaldt. Brunost. Men så snudde jeg meg rundt og så alle de fine menneskene jeg var med, den fine byen Gdańsk og de søte, gamle damene med firkantede sko, og tenkte at det er nok ikke gælig å bli her litt til. Det, også litt på grunn av at jeg tidligere på dagen hadde møtt en gruppe harrynordmenn på polentur som var til å spy av.

Senere på dagen dro vi til Sopot, og jeg fikk se sjøen igjen for første gang på nesten 9 måneder! Jeg var førstemann til å komme meg ut i vannet for å vasse, selv om folk sa at vannet var "skittent". Som dere kanskje ser på bildet, hadde sola for lengst gjemt seg bak en haug med mørke skyer (hvilket jeg var veldig glad for), og knappe minutter etter at jeg tok dette bildet brøt den største sand- og regnstormen jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn på én gang. Og jeg har vært i Bergen opptil flere ganger. Ok, én gang. Men likevel. 

Jeg tror folk synes det var litt rart at vi var så gira på stormen, men det var faktisk noe av det kuleste jeg har vært med på (i hvert fall når det kommer til naturfenomener) noensinne. Vi søkte ly sammen med noen andre folk inni en bygning, men så måtte vi komme på en god unnskyldning for å kunne løpe ut i regnet igjen. Vi tok en løpetur til bokhandelen og tilbake, og på kun 2-3 minutter så vi ut som på bildet ovenfor. Alt var gjennomvått. Absolutt alt. Klærne var tunge, håret klistra seg til fjeset, kameraene mine var såvidt trygge der de lå innpakket i resten av (de tørre) klærne mine i veska mi. På veien hjem møtte jeg en gjeng med svensker (det skulle vise seg senere at det var fullt av dem både i Sopot og i Gdańsk), og etter å ha prata litt med dem fikk jeg igjen troen min på skandinaver på ferie. Så lenge det varte, i hvert fall.PS: veit ikke hvordan det skjedde, men den som tokk dette bildet traff jo blink. 10 poeng for kyssende kjærestepar som står rett ved en plakat som sier "slem/sint dame".

Det var alt jeg rakk (les: gadd) å skrive om for i dag. del 2, og eventuelt også 3 (det spørs) kommer senere. Hvor mye senere, det vet jeg ikke. Men hallo, det er jo meg, så det kan nok ta en stund. Hvis dere er sykt utålmodige, kan dere jo følge meg på instagram (@eskimochain), hvor dere nå blant annet kan se et bilde fra da jeg gikk meg bort på vei hjem fra skolen. Jeg legger også ut bilder av nonner, yndlingstreet mitt og busser som kjører med dørene åpne (ja, de gjør det noen ganger i Polen). Ikke fordi det er så jævlig interessant, men fordi jeg også blir lei av å spille Candy Crush noen ganger. Jeg er da bare et menneske.

Vi snakkes!

Om 17. mai-togtur, flaggdebatt og å være eller ikke være (flagg)

For det første: Kjære Norge. Gnålinga deres om utenlandske flagg i norske 17. mai-tog er så høylytt at jeg hører den helt til Polen. Vær så snill, slutt. Dere kunne jo ha sugd gleden ut av enhver enhjørningballong og krone-is noensinne. Slutt å klage på at det bor forskjellige folk i landet vårt, særlig i tiden frem mot dagen da vi feirer demokrati og frihet! Frem med bunad, sukkerspinn og øl, her skal det toges!

Det er sikkert en del av dere som har måttet tåle min konstante gnåling om 17. mai. Vel, heldigvis for dere er det snart over! I morgen kommer dagen som vi nordmenn feirer som om vi var det største og viktigste folket i verden (selv om det i realiteten knapt er 5 millioner av oss), dagen der barna kan spise så mye iskrem de vil, og dagen som alltid har vært min yndlingsdag gjennom hele året. Jeg tror faktisk at det kunne ha vært helt greit å droppe både bursdag og jul, hvis jeg bare kunne få beholde 17. mai. I år blir det dessverre omvendt. Det blir både bursdag og jul (såvidt jeg vet), men 17. mai må jeg nesten bare klare å være foruten. Og kanskje det blir bra for meg, hvem vet? Jeg tenker jo alltid på at jeg ikke har lyst til å bo i Norge absolutt hele livet (over mitt lik), så jeg må vel klare meg en 17. mai uten vinkende tronarvinger, kåte avgangselever i røde snekkerbukser og småbarn i minibunader dekket av fløteis og Silly String.

Sånn ser alle de små barna ut på 17. mai, her representert ved lillebroren min.

Sånn ser alle de store barna ut på 17. mai. Her representert ved... russetoget i Oslo, antar jeg. 

Sånn ser vinkende tronarvinger ut på 17. mai, her representert ved førstemann i arverekka pluss familie. Er det bare jeg som synes Haakon ser sinnssvakt bra ut i bunad? 

For å få hodet over på andre saker, har jeg så smått begynt å lære meg arabisk. Ja, jeg vet jeg burde vente med å begynne på et nytt språk til jeg er ferdig med utveksling i Polen, men det er ikke sånn jeg fungerer. Jeg trenger å holde på med ting, og særlig nye, utfordrende ting. Jeg elsker fortsatt polsk over alt på jord, men jeg tenkte at jeg likegodt kunne prøve å lære meg det arabiske alfabetet på siden, som en start. Dessverre gikk det litt lenger enn som så, for jeg kom uheldigvis til å inngå et veddemål med en venn av meg fra Tyskland, som ganske enkelt går ut på at jeg må fortsette å lære arabisk (og gjøre synlige fremskritt) i fire måneder, hvis ikke må jeg la ham få full tilgang til min facebookprofil i en time. Det motsatte skjer selvfølgelig hvis jeg vinner. Jeg har aldri fått så veldig mye tilfredsstillelse ut av å kødde rundt på andres facebookprofiler, men uavhengig av veddemålet hadde det faktisk vært fint å kunne pushe seg selv til å faktisk fokusere på noe i mer enn to uker. Vi får se hvordan det går.

Jeg er skikkelig gira på det her, altså. Håper bare det varer. Har nettopp laget flashcards med alle bokstavene i alfabetet skrevet i rosa, og har inkludert alle formene av hver bokstav (isolert form, begynnende form, osv. Google it). Synes min gode venn fra Tyskland bør gi opp nå, jeg. 

Heldigvis blir ikke 17. mai bare korpsmusikkabstinenser og dagdrømming om et Oslo badet i rød, hvit og blå jubel, heliumballonger og sang. Jeg skal nemlig på seminar på lørdag, og siden det ligger i Gdańsk, som er ganske langt unna, må vi først dra til Opalenica og overnatte hos en medutvekslingsstudent fra Tyskland (som tilfeldigvis er den samme jeg har inngått det veddemålet med). Der skal kontrakten underskrives, og jeg skal vise ham at jeg faktisk er seriøs med arabisklæringen. Så blir det grillparty, og om ikke annet er jo det litt 17. mai-aktig, da. Og det beste er at vi skal ta tog dit (turen tar ca. 7 timer), så da får jeg jo 17. mai-tog likevel! JA! Har jeg forresten fortalt dere at jeg elsker polske tog? Jeg føler meg som om jeg er på vei til Galtvort, bare at det aldri kommer en tralle full av magisk godteri. Jeg blir skuffet hver gang.

Uansett, jeg har tenkt til å gå i blå kjole og male neglene mine i rødt, hvitt og blått, siden jeg faktisk ikke har noe flagg. Ut ifra dette har jeg kommet opp med et nytt motto, som lyder: "har du ikke det du trenger - bli det du trenger." I dette tilfellet trenger jeg flagg. Så jeg skal bli flagg.

Har forresten hørt det skal bli regn i Oslo i morgen. Haha.

Snakkes a, norsker. Eller hæ, hva var det det het igjen? Æsj, glem det. Kos dere på yndlingsdagen min! Sett pris på 17. mai, for det er den beste tradisjonen vi har i Norge (og kanskje den eneste jeg faktisk alltid gleder meg til)! Nyt dagen, uansett vær. Sånn som de alltid gjør i Bergen. For faen.

inguz

Om å senke skuldrene (og se på The Breakfast Club)

Halla, puseluser.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg nå fått unna alle tentamener (unntatt engelsk, men den bekymrer jeg meg ikke for). I dag, mens jeg satt på en benk i en park og hørte på The Stone Roses, tok jeg meg selv i å fantasere om en situasjon hvor jeg fant ut at jeg hadde fått 3 på mattetentamen, for så å bryte ut i ekstatisk latter og danse på bordet som George Berger i "Hair". Det var et vakkert øyeblikk. Men så kom jeg til å tenke på noe: hvis noen hadde sagt til meg på denne tiden i fjor at jeg om et år skulle sitte og krysse fingrene for en treer på tentamen, hadde jeg enten slått dem i fjeset eller begynt å le.

Før jeg kom til Polen hadde jeg aldri fått en toer i hele mitt liv, og de to treerne jeg hadde fått var fra gymmen. Dette var nok resultatet av både det å komme fra en familie hvor læring alltid var veldig i fokus, samt høye krav til meg selv - og som følge av det, hardt arbeid. Og selv om jeg alltid gjorde ting i siste liten, så skulle det alltid gjøres nøye, og ofte tøyde jeg mine egne grenser og tappet meg selv for energi. Spesielt husker jeg en gang da jeg satt oppe hele natta, med en liter kaffe og en laptop som eneste selskap, for å finpusse en 8 sider lang oppgave om thoriumbasert atomkraft. Klokka 8 neste morgen leverte jeg inn arbeidet, karret meg ut av senga og kom meg (tidsnok!) på skolen. Det første jeg gjorde da jeg kom til skolen var å snuble i dørkarmen på vei inn i klasserommet, lande oppå mattelæreren min og mumle fortumlet at jeg dessverre ikke kunne ta den matteprøven jeg skulle ha den timen, fordi jeg følte meg på grensa mellom sørpe full og sørpe... død.

Uansett, etter dette var en del av meg stolt fordi jeg fikk skrevet ferdig min "darling" av et essay (jeg tenker fortsatt på det essayet innimellom, og savner det litt), men en del av meg var også skuffa. Fordi jeg kunne ha gjort det bedre, fordi jeg kunne ha presset inn litt øving til matteprøven også, midt oppi mitt selvmordsoppdrag av en studieøkt. Det endte med at jeg fikk en firer i matte, en firer som stakk seg ut på karakterkortet som en sort flekk på et speilblankt vindu.

Noe av det vanskeligste med å komme til Polen var å plutselig måtte innrømme at en treer i for eksempel historie faktisk var mer enn jeg i det hele tatt kunne drømme om. Men så fant jeg ut at det er helt greit. En blanding av råd og støtte fra venner og familie, mine polske venners heller laidback holdning til skolen, og tid, har gjort at det har blitt lettere for meg å senke skuldrene og tenke at jeg ikke alltid trenger å være sint på meg selv fordi jeg "kunne ha klart det bedre". Kan til og med hende at jeg har blitt litt for avslappet, men det er jo sånn forandringer skjer. Det bølger alltid litt på grafen før det jevner seg ut. Om ikke annet, så kommer nok noe av prestasjonsangsten og selvkritikken tilbake når jeg drar hjem til Norge og skal lese til en tre-fire privatisteksamener. No biggie.

Dette innlegget var ikke ment for å forsvare en "slækk" holdning til skolen, ei heller for å skryte av karakterene jeg pleide å få på skolen. Tvert imot, det jeg mener et bare at det er greit å slappe av, ikke bare når det kommer til skole, men andre ting også. Som i mitt tilfelle å snakke polsk. Jeg dør ikke hvis jeg sier noe feil, men noen ganger har jeg en eller annen mekanisme i hjernen som forteller meg det motsatte. Jeg jobber med saken, og jeg merker at det hjelper å gi seg selv litt ros noen ganger. Jeg vet ikke om det er sola som har gått til hodet mitt eller om jeg faktisk har begynt å ta mye lettere på absolutt alt. Kan også hende hele dette innlegget ble som det ble fordi jeg så verdens fineste katt i dag (i nabolaget mitt, til og med!) og at jeg i skrivende stund hører på Katzenjammer. Ja, det er faktisk fullt mulig.

Jeg har begynt å venne meg til følelsen man får når man sitter i klasserommet og ikke skjønner et kvekk. Og det er helt greit. Bare se på folka fra The Breakfast Club! De fikk jo alle gjensitting, og likevel endte det opp med at Claire + Bender og Allison + Andrew forlot skolen den dagen som potensielle kjærestepar, og Brian fant nytt håp og skrev et veldig fint essay. Pluss at alle var veldig pene. Neida, poenget er at man kan (og bør) føle seg vellykket selv om man ikke får til alt. Dette er noe vi alle burde lære av The Breakfast Club. Det, og hvordan man tenner sigaretter med skoene sine. Nei, oida, dette skulle jo være skikkelig peptalkete og oppmuntrende. Ikke tenn sigaretter med skoene deres, folkens. Nå fikk jeg forferdelig lyst til å se på The Breakfast Club.

Snakkes!